Bok 1. Det tok nesten 2 måneder i det nye året før jeg begynte på en bok den 25. Februar. Det ble en bok om en mann som i sin tid gjorde noe, og så mange år senere skulle spille seg selv på teater i ulike byer. Berlin. München. Madrid. Berlin.
Det er nå 6. Mars 2023 og jeg er ferdig med boken. Gir den terningkast 4,5. Hvis det går an. Terningen vipper mellom 4 og 5 til evig tid.
Det som kanskje ga meg mest i boken var måten forfatteren beskrev hvordan han valgte å se det samme ballet-stykke igjen og igjen og igjen. Og telte antall ganger han gjespet.
Hans beskrivelser av teaterlivet og forestillingene og livet under forberedelser og alt det der var mindre givende.
Det var vel tittelen som tiltrakk meg. Kunsten å gjenta seg selv når man ikke lenger er i humør til det.
Jeg var ikke i humør til et nytt heseblesende leseår med et mål om 50 bøker. Nå går jeg for 10; jeg har 9 igjen. 9 bøker på over 9 måneder. Tykke bøker eller tynne. Blir nok mest tykke. Men det må være en større kresenhet i spill; velge de 9 med omhu. Jeg har en leseliste som er alt for lang; bøker jeg gjerne skulle lest. En gang.
Det blir forhåpentligvis bare 10 i år. I 2024 blir det kanskje 50 igjen, eller 5. Vi får se. Avhenger av humøret og viljestyrken; viljestyrken som kjører på uavhengig av humøret.
Vil velge neste bok med omhu. Eller bruke tilfeldigheten som prinsipp, litt som bokenn «Terningemannen» som jeg leste og moret meg over så mye som tenåring. Når man like gjerne kan la tilfeldighetene råde.
Bok 1 ferdig. En dag blir jeg ferdig med nummer 2. Ha en fortsatt fin uke!
En fin liten bok om polske innvandrere i Norge. Nær, sår, forarget men også dypt medmenneskelig.
Det er trist at den største etniske minoriteten i Norge - den polske - er såpass usynlig, og så ofte sett på som en ensidig gruppe mennesker. Vaskepersonale og bygningsarbeidere. Malere og tømrere.
Jeg merker at jeg vil vite mer om polsk kultur og litteratur.
Nå har jeg bare 8 bøker igjen før jeg har nådd mine 10. Hvem vet, kanskje jeg en dag oppjusterer målet noe. Vi får se. Vil ikke tilbake til pliktløp. Pliktlesing er ikke noe bra.
Jeg har aldri interessert meg så veldig for Ibsen, men jeg likte denne boken godt. Fikk et fint innblikk i hans forhold til disse fire unge kvinnene som på sine vis preget ham og hans liv og skriving. Og han preget dem.
Interessant hvordan Emilie Bardach fra Wien, Helene Raff fra München, Hildur Andersen fra Oslo og Rosa von Fittinghoff fra Stockholm er blitt karakterisert, som regel av menn, gjennom tiden. Likte måten Astrid Sæther her brukte bl.a. deres egne dagbøker som kilder, og også behandlet deres liv etter episoden med Ibsen. Fikk et særskilt levende bilde av Emilie, som ble intervjuet i Bern på sine gamle dager. Hun døde i 1955, 93 år gammel.
Tidene går.
eg så «De åtte fjellene» på kino, og fikk inntrykk av at det var elementer i historien jeg ikke fikk helt tak på. Så jeg begynte å lese boken, i engelsk oversettelse. (Originalen er på italiensk).
Det var en god bok, men ikke noe eksepsjonelt for min del. En helt grei 5’er.
En liten tekst om denne fantastiske tegneserien.
«Watchmen», utgitt i 1986 av Alan Moore og Dave Gibbons, har utvilsomt vært en milepæl innen tegneseriekunst og et vendepunkt for hvordan superheltfortellinger ble betraktet. Med sin dystre og realistiske skildring av et alternativt univers i 1980-årene, stiller «Watchmen» fundamentale spørsmål om moral, makt og menneskeheten. Superheltene i serien er feilbarlige og komplekse, noe som bryter med tidligere tiders idealiserte og éndimensjonale karakterer.
Gjennom karakterer som Rorschach, Dr. Manhattan og Ozymandias, utforsker Moore og Gibbons både de etiske dilemmaene superhelter kan møte og de potensielle konsekvensene av deres handlinger. Seriens visuelle stil, preget av Gibbons detaljrike og symbolske tegninger, bidrar til å skape en stemning av uro og paranoia som forsterker den mørke tematikken.
I ettertid har «Watchmen» fått en varig innflytelse på tegneserier, særlig innen superhelt-sjangeren, ved å oppmuntre til mer komplekse og realistiske skildringer av karakterer og deres verden. Den har også påvirket hvordan tegneserier oppfattes, og bidratt til at de blir tatt mer alvorlig som en kunstform og litteratur. «Watchmen» er en banebrytende tegneserie som utfordrer og griper leseren, og den fortsetter å være relevant og provoserende i dagens samfunn.
***
Jeg leste Watchmrn første gang i 1995. Jeg var 17 år dengang, og jeg hadde allerede utforsket DC Vertigo tegneserien en stund, med et hovedfokus på Neil Gaiman sin «The Sandman» tegneserie som jeg slukte og også - især - hadde stor sans for covers fra Dave McKean.
Nå var det lenge siden jeg har lest The Watchmen, så det ble en fin påskelektyre.
Bare 5 bøker igjen nå før jeg har oppnådd mitt mål på 10 bøker for 2023. Jeg kan evt oppjustere målet etter at jeg har lest alle 10. Ta ett skritt av gangen. Finne lesegleden i seg selv.
Fortsatt god påske!
Av klassiske sci-fi bøker er dette en av de jeg hadde hørt om men aldri lest. Så når jeg i helgen i Stockholm så «The Left Hand of Darkness» i scifi-bokhandelen i Gamla Stan, da kjøpte jeg den og begynte å lese.
Tenk at denne boken kom ut i 1969. Den føles meget relevant i 2023. Det er rett og slett en god bok.
En klar Terningkast 6. Jeg mistenker at dette blir en bok jeg leser igjen, flere ganger.
Jeg har hørt Inga Strümke flere ganger, og møtte henne også under et XAI-seminar på NTNU tidligere i år. Hun er en meget god formidler.
Hennes første bok er en glitrende introduksjon til Kunstig Intelligens / KI / AI. Boken forklarer mange grunnleggende prinsipper på en lettfattelig måte. Hun duller ikke med leserne sine, men tar dem på alvor. Jeg likte denne godt!
(Nå jobber jeg med KI-feltet en del for tiden, så jeg er kanskje ikke heelt objektiv der).
Har alltid likt Tomas Espedal. Disse to små bøkene i én, med titlene «Fruktene av et arbeid» og «Lesefrukter»; det var mye magi i dette. Og en del som kjedet meg halvt ihjel.
Men Bergens-bildene, og referansene fra bl.a. Nygårdshøyden; og referansene fra København, bl.a. Krasnapolsky-baren eller Fiolstræde… Her var det mye som ga gjenklang i meg. Jeg var mye på Krasnapolsky i sin tid, og jeg jobbet ved Fiolstræde 1995-97, og _I_ Fiolstræde 2006-07. Faraos Cigarer, og GAD Nørreport.
Bjørn Holgernes, som jeg nå vet døde i 2013(?), alt for ung.
At Tomas skrev om sin alkoholisme berørte meg ikke noe særlig. Jeg observerte overskriftene om det, og jeg ville le/gråte.
Men det var mye fint her. En klar 6’er i min bok.
Noen av sekvensene og beskrivelsene i boken var knallbra. Men mye annet var så irriterende at jeg nesten måtte avbryte lesningen.
Slutten i seg selv var en terningkast 1; det sier sitt.
Jeg fattet interesse for denne novellesamlingen fra Murakami etter at jeg så filmen «Drive my car» siste vinter. Filmen berørte meg meget sterkt, og jeg så den to ganger på kino i rask rekkefølge. Filmen er basert på én av novellene i denne samlingen.
De andre novellene var også gode, og Murakami viser seg igjen - i min bok - til å være en strålende forfatter.
En av de sterkeste bøkene jeg har lest på lenge. Jeg er fortsatt lamslått.
Her er NYT sin anmeldelse av boken:
https://www.nytimes.com/2006/10/01/books/review/Nixon.t.html
Det blir nok til at jeg leser mer av Adichie fremover. Dette var vanvittig bra, i min bok.
En annen review: https://www.theguardian.com/books/booksblog/2020/jan/14/half-of-a-yellow-sun-is-a-masterpiece-truth-fiction
Har hørt på denne de siste dagene ved siden av annen lesning. Morsomt å høre Stephen Fry igjen. Slår sjelden feil denne, får meg fortsatt til å humre så mange år siden jeg leste boken første gang på tidlig 90-tallet.
Beate Grimsrud var så fantastisk bra. Denne romanen - «Jeg foreslår at vi våkner» - blir en del av mitt årlige repertoire. En del av den prlige syklus.
Jeg ser nye ting i den hver gang. Nye momenter, nye refleksjoner. Om liv, livsglede, dødsangst, og betydningen av dette - DETTE - denne dagen. Nå: Denne lørdagen.
Når godeste Walter Isaacson skriver en biografi om Elon Musk, da blir jeg nysgjerrig. Jeg likte godt Isaacson’s bøker om Steve Jobs og Leonardo da Vinci.
Musk er så mye lys og mørke. Denne boken får frem begge deler i rikt monn. Anbefaler den til alle som vil forstå Musk bedre, gå bak clickbait-artiklene.
Tok denne også i samme Walter Isaacson-slengen. Interessant om Ada Lovelace, Charles Babbage og mange andre, opp gjennom tiden, bl.a. grunnleggerne av Intel.
Likte godt debut-boken («Kan jeg bli med deg hjem») fra Marie Aubert; tror det var i fjor jeg leste den. Tok nå denne romanen fra henne. Den var god, ja, men ikke mer enn terningkast 4 hos meg.
Min intensjon er å lese alle 6 bøkene i «Min kamp» serien i høst. Ble ferdig med bok 1 nå. La merke til andre detaljer enn sist. God bok! Men får likevel en terningkast 5 hos meg.
Fy søren. For en bok, for et verk. Galskap, kjærlighet, vennskap, levd liv. Den russiske naboen. Vennen Geir som beskrives, og jeg underveis erfarer at jeg leste en bok av denne Geir som Bok #1 i år.
For en bok. Magisk.
En ting til: Jeg liker stemmen til Anders Ringbu.
Fin skuespill-tekst, om kjærlighet, relasjoner, livets gang.
Jeg irriterte meg litt over det gjentagende i teksten, evige gjentaginger av setninger og ord. Men jeg vet at det bare er meg og min smak som da er utfordringen.
Det kan være at jeg endrer terningkastet til 6 senere, det er fortsatt mye som romsterer fra boken i bakhodet; og det er et godt tegn.
Agota Kristof går opp og blir en av mine høyst skattede forfattere; kanskje opp på topp 50 listen over forfattere.
Denne korte boken, «I går», var den første boken hun skrev etter trilogien om tvillingene Lucas og Claus.
Språket er kraftig, tettpakket og vitalt. Lesverdig!
Jeg er lei Knausgård sin «Min kamp» nå, trenger en pause før de to siste bøkene, som jeg altså skal ta før nyttår.
Jeg er enig med Marta Norheim i hennes vurderinger i sin anmeldelse (https://www.nrk.no/kultur/_min-kamp-4_-1.7008605), dette er så elegant oppsummert:
««Min kamp» er ikkje lenger berre ei bok. Det eit konglomerat av ein debatt, der sladder, store etiske spørsmål og eigne kjepphestar er raust representert, det er eit grenselaust fokus på ein forfattar som berre uvillig ytrar seg om noko, det er ein mediejippo med kontrollerte lekkasjar av pikante detaljar.»
Et konglomerat av en debatt… De 3.500 sidene, hvorav 1.120 av de sidene er i bok 6. Åh herregud; herregud; herregud.
Jeg likte deler av bok 4. Ja. Skildringene av samfunnet i Nord-Norge, fra hovedpersonens år der. Skildringene av hans forhold til sin far, mor, hans vei inn til journalistikken, skrive musikkanmeldelser, og lokalradio. Men det ble for mye; jeg har tyllet i meg for mye Knausgård på kort tid nå, trenger noe annet enn denne duren, evige duren.
Det er fortsatt tid til andre bøker før jeg tar bok 5+6. Jeg er på bok 40 nå; har 10 bøker igjen. Vil ikke lese 51 bøker i år, kanskje neste år satser jeg på 60 bøker.
10 igjen nå; vil dypdykke i noe helt annet nå. Klassikere kanskje. Tolstoj eller Dostoyevsky, Hemingway eller _______.
22 timers lydbok. Grufullt lang. Hva er greia med sååå lange bøker? Den kunne blitt kuttet med minst 200 sider. Mer tettpakket språk, mettet.
Okay. Fred være med det.
Jeg hadde aldri lest denne før, jeg likte deler av den godt. Det var et interessant innblikk i det russiske imperium på 1870-tallet.
Interessant om land vs by, utviklingen i landbruket, borgerskapets uendelige fester og deres intriger, deres utfordringer.
Kitty og Dolly; så utrolig latterlige navn. Jeg begynte å få nok av Dolly, Kitty, deres kvaler.
Men! Alt i alt en god 5’er. Det er jo høy kvalitet i boken selv om jeg nok ikke skal lese den igjen.
Bok 21/2023 var «Magician», første bok i denne klassiske trilogien som på engelsk heter «Riftwar». Nå leste jeg bok 2 i trilogien. Fortsatt en grei 5’er. Interessant hvordan jeg ser slektskap mellom Feist sin trilogi og Brandon Sanderson sin «The Stormlight Archive» og faktisk også Game of Thrones.
Likte den godt, husket ikke så veldig mye av den fra forrige lesninger som er mange år siden.
Denne var stor, svulmende, lokal og samtidig global. En bank på Amager i København går konkurs i 2011, og overlevende etter Rwanda-massakren forteller.
Som anmelderen skriver her (
https://litteratursiden.dk/boeger/i-ruiner-roman) så vil forfatteren for mye.
Men
Jeg elsket den boken. Den er uendelig trist, men også med små lyspunkter her og der.
Dette var tredje og siste del av Morten Pape sin Amager-trilogi, som begynte med «Planen» (2015) og fortsatte med «Guds beste barn» (2018).
Disse tre bøkene står som en koloss i mine lese-opplevelser. Jeg merker hvordan karakterene romsterer i meg.
Jeg har selv bodd på Amager; jeg bodde der i nesten ett år.
Dette var årets første bok i 2022. Den var stor, og lang (475 sider), og svulstig. Men det var så mye bra i den. Jeg tenker at jeg vil lese hele trilogien igjen et annet år.
Et ruvende verk i dansk samtidslitteratur.
En bok om relasjoner, savn, og en hovedperson som har et alarmerende fjernt forhold til sine egne barn når han vet hvor viktig hans egen far var for ham.
Landet på å gi denne en 4’er. God, men ikke der oppe for meg. Kanskje en ny lesning, eller lesning på fysisk format vil hjelpe.
Boken hadde noen interessante vinkler, vendinger. Men det ble for løst for meg, for mye filosofering om hukommelse, for lire konkret ‘closure’ for viktige karakterer. Det irriterte meg.
En gutt vokser opp, og har store hull i sin hukommelse. Dette preger hans liv.
Goodreads inkluderte noen interessante reviews her: https://www.goodreads.com/book/show/24452592-so-you-don-t-get-lost-in-the-neighborhood?fbclid=IwAR1WeExqoa6N6pTVWdkbL-BsgEXF9Qld5WY4r-rmMK0_y_Rs1eqtOJGPMbw
Anders Ringbu sin stemme fungerte fint på denne lydboken, begynner å gå spesifikt etter bøker som Ringbu leser.
Ok. Da leste jeg endelig denne. Eller rettere sagt, lyttet. 3 timer og 37 minutter med innblikk i Tollak sin verden.
Tollak. Drapsmannen. Han som slår. Og slår. Og slår.
Slår fra seg, river ut stikkontakten når de på TV’en snakker om følelser. Som hater alt nytt, som vil at ting er som de var. Og; ting skal være hans vei.
Denne var mørk. Bekmørk og fylte med mørke. Jævla satan for en type. Denge på kona si til hu dør fordi hun har fått nok; hun ikke orker mer. Hennes lys gikk tapt i mørket, og i stedet for å være der for henne gjennom dette mørket, så ender han opp med å drepe henne fordi hun er lei, drittlei, lei alt lyset som forsvant i livet hennes, og lei av at de bor oppe i dalen uten andre mennesker, hun er lei av stadige legebesøk med den mentalt tilbakestående mannen som lever der med dem.
Visste Ingeborg at Otto er Tollak sin sønn? Sa han det noen sinne?
Det var litt uklart om Tollak faktisk voldtok Åse, men hun mente nå det, så da tror jeg henne på det.
Tollak. Voldtektsmann. Morder.
Ikke snakk om at jeg fikk sympati for denne satan til stabeis.
Men
Du verden så herlig befriende det var å lese hans perspektiv i denne boken.
Språket; glitrende, presist, nærmest poetisk.
Er Tollak en realistisk figur? Tore Hansen mener ikke det, ser jeg fra en annen diskusjonstråd her inne.
Det er det store spørsmålet.
Er Tollak realistisk?
Vel
At det er menn som dreper kvinner, vet vi. Og menn som voldtar.
Jeg opplevde selv Tollak som en karikert figur til tider. Overdrevet.
Sitat fra en omtale:
«Tollak er eit stort, innestengt nei til urbanisering, digitalisering, pragmatiske justeringar, media, kafebesøk, uforpliktande smalltalk og oppløysing av familieband. Blant anna. Det einaste som kan rokke han, er kjærleiken.
Tollak til Tore Renberg ropar til oss frå ei nær fortid. Kan vi lære noko av han? Neppe. Men vi kan lære noko om han: Han er ein av dei som ikkje vil – eller kan – vere med på utviklinga, og som ikkje finn ut korleis han då skal vere i verda.» [Kilde: https://www.boktips.no/skjonnlitteratur/romaner/tore-renberg-tollak-til-ingeborg-intervju/?fbclid=IwAR0uOkdZUWr0Zk6RsaWGBE0KvblCO4BsHrTai3E0Ep96UiiEK_DuCvlZuVU - ellers er det et fint lydintervju med Tore Renberg i samme sak]
***
Boken ligger og romsterer i hodet mitt.
Tollak er kanskje ikke troverdig som karakter. Jeg har ikke landet på dette selv.
Men troverdig eller ei, så tar jeg Tollak på alvor.
For en jævel.
Den indre Tollak, denne følelsesmannen som snakker i boken.
Har mordere følelser?
Hva med voldtektsmenn?
Jeg husker for en tid siden. En mann gikk rundt med kniv på Bislett. Truet en kvinne.
Politiet prøvde å stoppe ham. Man kan mene mye om metodene. Men uansett.
Han åpner døren til politibilen og hugger til.
Hva tenkte han på da?
Hva tenker morderen når han dreper?
Sinne.
Et sinne mot noe. Modernisme, strømpriser, urbanisme, cafe latte, innvandring, eller annet.
Et annet sitat:
«– Hvor kommer han fra? Hva er det som har skapt Tollak til den han er?
– Tollak er en maskulin karakter i en maskulin bygdekultur. Det er en taushetskultur, men også en sta og steil frihetskultur. Hans største drivkraft er kanskje denne forståelsen av at ingen har rett til å fortelle ham hva han skal gjøre. Tollak er forbannet på samfunnsutviklingen, han godtar den ikke, rett og slett. Han mister levebrødet sitt fordi han ikke vil innordne seg, ikke fordi folk slutter å trenge tjenestene hans.»
[Kilde: https://www.boktips.no/.../tore-renberg-tollak-til.../]
Jeg kan anbefale denne boken. Det er ikke sikkert alle vil like den. Men jeg gjorde det. Dette var en leseopplevelse som vil være med meg en god stund. Romstere i bakhodet. Som små kantete steiner.
Likte denne godt, om hvordan mennesker påvirker hverandre.
Sitat fra en anmeldelse:
«Tuva spelar virtuost på alle strenger og får kvar og ein i teamet til å strekke seg lenger enn dei må for henne. Dei byggjer henne opp og held henne i gang med antidepressiva, pengelån og tanntråd.
Samspelet med familie og vener er vesentleg meir komplisert. Romanen opnar med at Tuva brasar inn i samtalen broren har med presten før gravferda, der fyrer ho straks opp ein gammal søskenkrangel og openberrar heilt andre sider ved mora enn dei broren meinte det var høveleg å nemne i ei slik stund.
Mens presten går glad og inspirert frå møtet med den livlege kvinna – med eit servise frå dødsbuet, som Tuva gjev han etter at broren har gått.
Presten får også lov til å slutte romanen på ein uventa og vakker måte.
Snev av sosiologisk undersøking
Dei fleste personane i dette teamet lengtar etter eit betre og rikare liv.
Lengten driv dei mot livet andre viser fram på Facebook, mot husannonsar – gjerne romantiske oppussingsobjekt – og ikkje minst mot finn.no, der særleg gratistorget opnar for ugreie bindingar mellom ukjente.
Det enklaste er forhold der ein betaler for seg.»
[Kilde: https://www.nrk.no/anmeldelser/anmeldelse_-_team-tuva_-av-marit-eikemo-1.15695258?fbclid=IwAR2ilmKpLvKWY_JC0FiaApGcdFCg9qRpLdgx9QOP9rEWvvDcSsKXiqTFfYg
Korona nevnes i boken, og folk håndhilser ikke, men gjør andre ting. Det lokale nettverket, i pandemiens tid.
Lettlest bok, med fine sekvenser iblant. Språket kunne vært mer mettet for min del, derfor et terningkast 5 fra meg.
Fant denne på biblioteket, og endte opp med å prøve den. Det er en veldig interessant tegneserie, og årets første.
Likte den svært godt. Kebbi sine tegninger var veldig uttrykksfulle, og morsomme. Kaotisk, og underfundig.
Her er en nyttig anmeldelse av boken: https://www.tcj.com/reviews/the-structure-is-rotten-comrade/
Dette var en lang, meget interessant bok om en av de ypperste norske samfunnsvitenskapelige forskerne gjennom tidene.
Jeg har aldri hatt noe nært forhold til Rokkan, selv om jeg selvsagt hadde hørt om ham og hans virke.
Denne boken var godt skrevet og med mye grundig bakgrunnsinformasjon.
Interessant om ikke bare Russland sin leder siden 2000, men også forholdet mellom Russland og vesten gjennom tidene.
Jeg likte denne godt. Den ga meg fin innsikt i flere ulike forhold.
Det var flere virkelig fine passasjer.
Disse setningene rørte meg sterkt:
«Hva med alkohol, sa jeg, nei, ikke bland alkohol og opiater, sa han igjen. Kan jeg blande alkohol med ensomhet, sa jeg, og begynte å gråte, og han sa at det hørtes ut som jeg allerede hadde gjort det.»
🥺
Bok 1 i en stor fantasy-serie. Leser den en gang i året; eller rettere, hører på lydbok på engelsk. Det blir et rituale, på et vis.
Lydboken er på 45 timer.
Jeg er sterkt på etterskudd i lesingen; vi er i uke 17 nå. Bryr meg ikke så veldig mye. Det blir som det blir. Bøkene er der for min del, ikke motsatt.
Hadde aldri hørt om forfatteren før, men ga denne novellesamlingen fra 1992 en sjanse. Likte den godt!
Enkelte av scenene vil leve i meg lenge, ha sitt eget liv.
Denne ga meg ikke så mye. Helt grei historie om Fanny som mistet foreldrene når hun var 17, og måtte lære å leve sitt eget liv.
Men det sa meg ikke så mye. Helt ok, ingen nerver i spill hos meg.
Til tider vanskelig å se det større bildet, men likevel en interessant bok om en kvinne i 40-årene som sliter med sitt. Hun tar det ut i løping og kropps-kontroll. Er jo lett fristende for mange av oss.
Men jeg tror ikke jeg liker hovedpersonen - i det hele tatt. Derfor ga boken meg noe.
Jeg har lest en del Murakami opp igjennom; noe har truffet bra hos mrg, annet ikke. I denne essay-samlingen skriver han om det å skrive.
Jeg likte den godt, kanskje især det å få et bedre innblikk i hvordan forfatterens skriverytme fungerer for ham. Men den var ikke revolusjonerende på noe vis.
Grei bok!
Flere noveller traff meg på et dypt sted; fin språkføring, og minneverdige situasjoner. Men det ble litt for mye hest for meg, så det ble en 5’er.
Første bok av Merethe Lindstrøm jeg har lest, dette ga mersmak.
Jeg likte denne boken helt greit godt, men den traff meg ikke helt i denne første lesningen.
Jeg ser at flere anmeldelser priser boken, bl.a. VG her:
https://www.vg.no/rampelys/bok/i/7KR59K/hoeydepunkt-fra-nobelprisvinner-bokanmeldelse-klara-og-solen-av-kazuo-ishiguro
Men en 4’er fra meg altså. Tror ikke det blir mer Ishiguro på meg foreløpig (dette var min første bok av denne forfatteren).
Denne var god; likte det teoretiske grunnlaget og de konkrete eksemplene. Nettverksledelse er en stor del av jobben min, og da er input som denne boken gode.
Min 2. Lindstrøm-bok i år. Likte denne igrunn bedre enn den forrige. Fine noveller med en indre uro. VG ga denne samlingen terningkast 6:
https://www.vg.no/rampelys/bok/i/MKrvr/bokanmeldelse-merethe-lindstroem-arkitekt
Jeg gir den 5; et par av novellene sa meg ikke så mye. Mens andre var suverene. Min favoritt var nok «Sult».
Jo, noen av novellene er bedre enn andre. Men de gode novellene her er så klar 6’er i Min bok at hele novellesamlingen får terningkast 6.
Jeg koste meg skikkelig med denne underfundige samlingen.
Her er ellers en anmeldelse fra Dagbladet, skrevet av Maya Troberg Djuve https://www.dagbladet.no/.../hun-har-et-skarpt.../63349832
Jeg har skult til denne novellesamlingen en god stund, men ikke lest den før nå. Åh herregud, enkelte scener er så drøye. Jeg krymper meg, og det er noe gjenkjennelig i det også. Vi skjøre, skjøre mennesker.
Likte denne bedre enn bok 20/2022, selv om begge fikk en 6’er.
Her er et intervju med forfatteren:
https://psykiskhelse.no/magasinet/selvforsynt-samtid/
Hennes andrebok «Voksne mennesker» er også på leselista, gleder meg.
Har ikke lest noe av nobelpris-mottageren (2019) Handke før nå, valgte denne korte historien om forfatterens mor; en mor som begikk selvmord.
Det var interessant til tider, men jeg ble dessverre ikke henrykt av dette. Det tar en stund før neste Handke-bok.
Wow!
For en underfundig bok. Glitrende språk. Dette minnet meg litt om «Tvillingene» av Agota Kristof, som jeg leste i fjor med stor begeistring.
Vil ikke røpe for mye, men denne var skikkelig god i min bok.
Spoilers
Mann forlater alt og drar til fjells. Han sliter. Onanerer på fjellet. Drar innom et tettsted på et tidspunkt, finner en sportsbutikk, skal kjøpe klær. Ber den ansatte hente en pakke boxershorts. Hun påpeker at om han prøver den må han kjøpe den.
Noe har skjedd, men leseren får ikke vite hva. Et samlivsbrudd kanskje? Eller et dødsfall, er han enkemann som roper til fjellene?
Enkelte sekvenser var rørende men i det store og hele var dette en grei 4.
Den kvinnelige hovedpersonen minner meg om Tallak. Tallak til Ingeborg.
Totalt grenseoverskridende!
Her er en grei anmeldelse:
https://www.nrk.no/vestland/sterk-roman-fra-marita-liabo-1.11963716
Sitat fra an anmeldelse:
«Likevel: Med få, men omhyggelig utvalgte ord viser Gabriel García Márquez frem et helt livs skrøpelighet.
Frem fra de små sidene trer en fortellerskikkelse som har levd uten kjærlighet, og som nå veier sine verdier i det døden synes å være den eneste som står klar til å omfavne ham.»
Kilde: https://www.nrk.no/kultur/alle-mine-triste-horer-1.539132
Jeg likte deler av denne men jeg synes det ble for lite givende totalt sett.
Jeg har ikke lest noe av Rishøi før. Men jeg liker novelle-samlinger. Og jeg likte teksten på det grønne klistremerket hvor en Deichman-ansatt hadde skrevet «… Gjør Mari glad ❤️»
Jeg vet ikke hvem Mari er, og hva hun ellers anbefaler av bøker. Men det var noe veldig fint i dette enkle: Denne boken gjør en biblioteks-ansatt glad.
Den gjorde også meg glad. 5 strålende noveller, med et fint og fortettet språk. Hjerteskjærende til tider.
Jeg anbefaler denne. Og jeg tipper at det blir mer lesing i bøker fra Rishøi, i år eller neste år.
Jeg hater Hanne. Rett og slett.
En ganske spoiler-fri anmeldelse:
https://www.nrk.no/anmeldelser/anmeldelse_-_gratis-og-uforpliktande-verdivurdering_-av-marit-eikemo-1.13993071
Familieforvikling, historier vi forteller oss selv og barna våre. Eller ikke forteller dem.
Hemmeligheter og skrøner.
Jeg likte denne godt, selv om jeg synes den var litt for lang på over 600 sider. Den kunne gjerne vært på 450. Det hadde passet meg.
Men jeg vet ikke hva jeg skulle utelatt. Hvilke perspektiver.
Jeg vet bare at jeg likte Jason. Jason og den dumme hunden Choco. Det var vel de to karakterene jeg likte mest. Ikke mest interessante; i hvert fall ikke den dumme hunden. Men de jeg likte best. Ukompliserte greier.
For det var mye komplisert ellers. Og ikke så lite karikert. Så karikert at karikaturene ble en skygge av seg selv.
Men. God! Anbefales. Terningkast 6.
Den danske forfatteren drar på en 10 dagers vipassana-retreat i Sverige organisert av Dhamma (dhamma.org).
Boken var en interessant skildring av denne mannens møte med vipassa gjennom dette som av flere kalles meditasjonens Iron Man-øvelse.
Kjapp-lest og uten de store viktige konklusjonene for min del, men jeg gir det terningkast 5 pga en fin vinkling til materiet.
Jeg har gjennom livet interessert meg for ulike subkulturer, og hvordan grupper av mennesker bygger en felles historie.
Innenfor «human design», som er en blanding av astrologi, i ching, kabbalah og mye annet, så er det en egen gruppering - en forgrening. Det heter «Quantum Human Design», og det er forfatteren av denne boka som står vak det.
Boken er helt grei; den introduserer de ulike konseptene, men jeg synes ikke at dette var veldig interessant skrevet egentlig.
Denne lydboken var på 45,5 time - lang! Men du verden, for en bok!
Godt skrevet, spennende persongalleri og et fint grep å kunne følge karakterene over flere årtier.
Det er også kommet en 3. bok i denne serien, jeg skal lese den også en gang.
Likte deler av denne godt. Men den var litt for negativ for min smak, og litt for vanskelig å se karakterene klart.
Men som sagt: Noe av det likte jeg godt!
To brødre. En kvinne. Paris. Utroskap. Livet.
Var helt grei, men ikke amazing på noen måte. Det ble litt kjedelig etterhvert, karakterene litt for flate for min smak. Men helt greit.
En bok som bekreftet mange av mine mistanker om Meta og Twitter, i tillegg til å gi mer detaljer om bl.a. hvordan Facebook ignorerte mange advarsler fra mennesker på Sri Lanka som var redd for at pøbel på FB ville føre til vold. Noe det da gjorde. Ga også innblikk i folkedrap mot Rohingya-folket i Myanmar - hvor igjen Facebook med sine fordømte algoritmer var viktige drivere.
En veldig god bok hvis du vil forstå det systematiske i opp-prioriteringen av profitt på bekostning av mennesker og demokrati.
Har 10 bøker igjen å lese ferdig; har flere halvleste som jeg skal ferdigstille nå.
Lyttet til denne når jeg våknet litt før kl 06 på dette årets første dag. Tjuvstartet litt i går, på fjorårets siste dag, og tenkte på dette med begynnelser og slutt.
Vi har alle våre greier. Griller. Imposter's syndrome. Andre finurligheter.
Det er et kapittel i denne boken som handler om sitring.
Å sitre
Jeg sitrer
Å sitre av forventning. Og anerkjennelse av det som kan bli. Man måler jo alltid 'risiko' og 'oppside'; disse to ulike elementene i ordet og begrepet 'usikkerhet'.
Usikkerhet.
Dette nye året rommer mye. 365 dager fylt med hverdag eller fest, usigelig glede, gjerne over de små tingene, og usigelig tristhet, gjerne over de store tingene.
Og slik går vi gjennom livet. Vi, som individer, med våre ulike forutsetninger, og ryggsekker med ulik bagasje. Vi møter hverandre, på nærbutikken, eller andre steder. Vi møter hverandre, og vi snakker. Ignorerer vår egen ryggsekk litt, enser ikke den andres, selv om den kanskje er veldog synlig. Stor og bugnende ryggsekk med alt mulig. Potter og panner og rester av tomatbønner og kvikklunsj som har smeltet i påskesolen. Smeltet seg inn i ryggsekken når vedkommende bare skulle ta den perfekte selfie på fjelltoppen. Topptur.
Kjeller eller topptur. Angsten er en kraft. Mye handler om hvordan vi ser på der vi er. Hvordan vi ser vår egen angst, frykt eller beven, eller vår drift mot lyset, lyset i de små tingene, eller lyset i det store.
"Du er her." heter det siste kapittelet i Peder Kjøs sin bok om angsten, som ble min første bok i 2021. 1 av 50, eller hva det enn blir på slutten av dette året. Sluttfasit. Når vi nærmer oss 2022.
Da er vi der. Nå er vi her. Du og jeg. Det nye året er jomfruelig enn så lenge. Et nytt knippe med måneder, 12 av slaget, med tåke og yr, eller solskinn og late dager på stranden. 12 måneder, fylt med hverdag og fest, tirsdag morgener og fredag ettermiddager.
Slik. Slik ja. Sitring. Eller angst. Vi har litt av begge deler kanskje.
Jeg synes at denne boken var fin. En god start på et år. "Du er her."
Her, ja.
Jeg har hørt om denne serien lenge, og besluttet å gi den en sjanse nå.
Karakterene var ikke helt min smak. Det var litt enkelt. Men jeg tviler på at jeg er i primærmålgruppen for denne serien. 😅
Jeg leser nok flere bøker i serien senere. Men da tar jeg det på svensk for å samtidig øve meg på svensk.
Jeg jukset. Jeg begynte på denne i romjulen; lå i en seng og lyttet til Erlend Loe som leste en bok av Erlend Loe. Men jeg anså meg ikke for ferdig med den før nå, i dette nye året, 3. Januar. Ferdig for denne gang.
Jeg husker ikke når jeg leste denne for første gang, men jeg husker at det var når jeg var ca 25 selv. Dvs det var vel i 2003.
Dette med lister. Lister over ting jeg har. Ting jeg ikke har.
Ting fra barndommen. Lister over lister. En listers liste.
New York.
Jeg dro til New York i 2005. Midt under en snøstorm.
"Han spør om jeg noen gang har vurdert å tenke mindre. Jeg sier at jeg vurderer det daglig, men at det ikke er så lett."
Det er en fin bok. Jeg gir den terningkast 6 fordi. Ja, fordi. Jeg trenger ikke begrunne.
Skal lese Doppler av Erlend Loe ila 2021. Og Albert Camus sin bok om Sisyfos.
7 noveller. Den beste i mitt syn var "Bare ikke aleine".
Ganske god samling noveller, men rett etter Kinderwhore synes jeg at karakterene og settingene ble mindre optimale. Det ble for forutsigbart. Må kanskje lese denne igjen om et par år for å ikke være farget av Fonn-overkill.
Skal lese noe mer lystig nå! 😅
Jeg likte denne godt. Boken ga meg et godt innblikk i deler av norsk politikk i etterkrigstiden, og livet i Arbeiderpartiet. Reiulf Steen, far til nåværende byråd for helse i Oslo, Robert Steen, levde et spennende liv, men ogdå et til tider trist liv.
Jeg likte godt at forfatteren selv leste denne lydboken.
Har ikke lest denne før. Vet ikke hvorfor, men den ga meg ikke så mye i denne første lesningen. Tror min egen kontekst i livet nå fargelegger lesningen for mye. Kanskje er den en 5'er neste gang?
En annen av Coetzee's bøker, Waiting for the Barbarians, er på min topp 10 liste globalt. Men denne var en 4'er nå.
Jeg leste denne ikke lenge etter at den kom ut i 2009.
Jeg husker at jeg dengang tenkte på den som midt på treet. Den berørte meg i enkelte elementer, men i det store og hele fikk jeg ikke stor glede av den. Noe av det skyldes kanskje dette med den døde faren. Det ble for tett på egne refleksjoner rundt min egen far, som døde når jeg var 25, og da hadde jeg snakket med ham to ganger etter at han og min mor skilte seg når jeg var to år. Den ene var i 1998, når jeg var 20. Dette året var året når Knausgård ga ut "Ute av verden". Den andre var når min far var på dødsleiet i 2003.
Jeg leste altså første bind av Min Kamp i 2009. Da hadde jeg nettopp flyttet tilbake til Norge etter 3 nye år i København. Jeg flyttet til Oslo; hadde utspilt min tid i Bergen. Jeg flyttet, og leste en del den høsten. Deriblant denne Knausgård-boken. Min kamp. Første bok. Som ble midt på treet. Men likevel viktig. Jo. Viktig.
Mange middelmådige opplevelser kan likevel være viktige. Et middelmådig måltid som sitter i minnet, likevel, fordi man spiste det i en atmosfære, utenfor måltidet, som ga farge.
Høsten 2009. Tilbake i Norge. Denne gang med tanke om å bli i Oslo. Hovedstaden.
Det samme nå, i 2021. Midt på treet, men 4'er, ikke 3. Jeg er usikker på når jeg tar fatt på 2'eren igjen. Jeg trenger en pause fra hans kamp. Men har lyst til å lese hans Morgenstjernen. En dag. Har den hjemme. Klar.
****
Har lest mindre siste ukene. Har hatt 2 uker ferie. Og har flyttet til Briskeby her i Oslo. Briskeby, striglete men med en interessant historie, dengang da.
Ett av mine prosjekter i år er å bli bedre i svensk. Derfor vil jeg lytte til svenske lydbøker iblant. Jeg hadde ikke lest denne av Nesbø før, selv om jeg likte filmen godt.
Gir den en solid 4. Når ikke helt opp. Men underholdende.
Ett ord: Utedo.
Jeg begynte på boken på fredag kveld, leste de første 50 sider da, og fortsatte litt på lørdag, kom til side 88. Og på søndag, etter at jeg kom hjem fra kjæresten, da fortsatte jeg, og jeg slukte, slukte, slukte denne boken.
Dette er faktisk en av de beste bøkene jeg har lest på en god stund. Hvorfor den berørte meg så dypt vet jeg ikke. Jo. Nei. Kanskje. Men det var noe med sammenstillingen mellom det banale hverdagslige og det store, det altovergripende, det store og tyngende. Det er å kjøre i en bil, og å ha krabber på veien. Kjøre over krabber. Det er å jobbe i en barnehage, og stelle et barn, og plutselig, plutselig. Det er dette med å ta flyet fra Oslo til Bergen, og da plutselig, underveis på reisen, innse at man må endre livsførselen, man må ta en ny retning.
Valg. Valgets valg. Valgenes valg som velges av oss, eller velger oss. Er vi herre over egne valg? Eller er det større krefter som påvirker oss, stjerner eller månesyklus eller DNA eller kjemi? Konstellasjoner av ulike baser, C G T A . CGTAAGTCCTGA. Kode, koder, det enkle som står bak det kompliserte, det enkle som forleder oss til å overforenkle, å tro at det binære dekker, at Teams-møtene dekker, at vi ikke trenger energiutvekslingen.
Jeg likte altså denne boken godt. Selv om jeg mener at den er for lang. Ja. Den kunne hatt godt av å bli kuttet ned med 100 sider. En slik bok hadde fortjent å være på 566 sider i stedet for 666 sider. De 666 sider er så billig gimmick. Får være måte på. Men neida. Joda. Neida.
"Lord, here comes the flood, sang jeg inni meg. We'll say goodbye to flesh and blood." side 542.
Dette er ikke en bok for alle. Nei. Men for meg var dette en innertier. Suverent.
Kunne det vært bedre? Javisst. Som sagt, kunne vært 100 sider kortere. Kanskje 200 til og med. 466 sider, helt perfekt. Og noen av karakterene var mer utydelige enn andre. Men vi ser ikke det klare hvis vi ikke også ser - aner - det uklare. Det dunkle.
Ok. Går videre til neste bok.
Fikk den anbefalt av et medlem her i gruppen; hadde ikke lest noe av Aina Villanger før og tenkte at dette kunne være en grei inngang. Visste at boken handlet om en mann som begikk selvmord; det var forfatterens onkel. Selvmord er ikke er en tematikk jeg finner særlig interessant, men jeg ville gi boken en sjanse.
Det var noen elementer jeg likte, men i det store og hele sa ikke denne boken meg så mye.
Men
Det var en tanke i boken
en tanke fra Onkel Arne som tenkte på hvordan det at mennesker landet på månen i 1969 ville påvirke månen.
Og
han
onkel Arne
grublet mye over dette
og
han var redd for at
det at mennesker landet på månen
kunne skyve månen ut av sin bane
og få den til å krasje inn i jorden.
Jeg forstår at en slik tanke kunne skremme en mann.
Tenk om det vi gjør som mennesker
virkelig
ødelegger alt.
Ødelegger hele jordkloden vår.
Men i det store og hele
så ble dette en 4'er for meg.
Jeg liker bøker som utforsker det mellommenneskelige, relasjonene våre med andre. Venner, vennskap, er ett av de viktige arenaene. Det er jo egentlig sjelden én arena, men det er ulike arenaer, ulike vennskaper, ulike sirkler.
I denne boken blir vennskap dissektert, blottlagt og utstilt. Vennene til jeg'et i boken kommer sammen i en stor overraskelses-fest.
Jeg'et liker det ikke. Disse vennene skal jo ikke kunne rotte seg sammen. Slik. Og det gjør det, på til tider morsom vis.
Jeg leste 'Rase' av Isakstuen tidligere, husker ikke når, men det var det eneste jeg hadde lest fra hennes forfatterskap før denne. Anbefales!
Denne var overraskende interessant. Grunnpremisset er noe forutsigbart: Karianne, som jobber i NAV, hadde todligere Boris som nabo i en kommunal leilighet. Boris og Karianne hadde en del kontakt. Karianne flyttet ut, og kjøpte egen leilighet på Skøyen, mens Boris ble i leiligheten sin på Torshov.
Boris er død, og Karianne utpekes som nærmeste kontakt, og hun skal rydde ut av leiligheten hans. Dødsboet.
Det er mye tekst om Karianne sitt syn på trygdede personer, og mange nedlstende observasjoner. Hun tenker mye på bakteriene fra Boris.
Men det som gjorde det interessant var hennes syn på seg selv, hennes egen ensomhet. På det ytre er gun mer vellykket, med jobb i NAV og leilighet på vestkanten. Men hennes selvfølelse sliter hun med likevel.
Det er en utvikling i historien som overrasker, og får meg til å stille spørsmålstegn til Karianne som forteller.
Kan klart anbefale denne boken på 108 sider.
I 1928 hadde Virginia Woolf to forelesninger, ett for "Arts Society" ved Newnham College, Cambridge, og ett for "Odtaa" ved Girron College, Cambridge.
Odtaa = One Damned Thing After Another 🎓😅
I etterkant ble denne lille boken publisert, som en revidert utgave av manus for forelesningene.
Temaet hun fikk var kvinner og fiksjon. Det var hennes oppgave.
Hun brukte muligheten til å gå til sarkastisk angrep på den tidens menns forhold til kvinner som skribenter, og hun argumenterte sterkt for at dersom kvinner skal kunne slape, så må de ha et eget sted, et rom for seg selv. Og de trenger infrastruktur, ordninger; de trenger tilgang til godene. Ikke bare ses på som vedheng til mennene.
Jeg leste denne boken første gang i 1998, og har lest den ca annethvert år siden da. Den blir et vitnesbyrd om et utenforskap, selv om Woolf i allerhøyeste grad, via bl.a. The Bloomsbury Group, påvirket sin samtid.
Denne boken er liten, men den har en fin flyt, for meg, og jeg koser meg under hver gjenlesning.
Har holdt på med denne en stund, men mistet interessen flere ganger.
En bok om drabantbyenes historie, og retorikken rundt gettodannelser, svenske tilstander og annet. Den gir en grei oversikt.
Jeg har jobbet så mye med problemstillinger knyttet til dette temaet de siste årene at jeg er mettet. Godt og grundig. NOU'en jeg var med på å skrive er oberlevert til regjeringen, nå får vi se hva som kommer ut av prosessen der, og en evt. Stortingsmelding.
Dette, det at jeg har jobbet så mye med dette, påvirker også min opplevelse av denne boken, og også at det tok så lang tid å ferdigstille den.
Selve boken er god, og den har en grei oversikt over ulike problemstillinger og vinklinger. Premisset for boken, at debatten om drabantbyene er for lite nyansert, kommer ofte frem. Det er tydelig at forfatteren mener mange andre svartmaler. Det er et greit syn, og som jeg delvis deler.
Men jeg er altså mettet på dette temaet. De siste dagers debatt om brannbombe på Stovner politistasjon har engasjert meg tidvis, men jwg merker at jeg ikke er der nå.
Nå blur det påskekrim for alle penga!
Den første Harry Hole-boken. Har lest annet av Nesbø tidligere, men ikke de tidlige Hole-bøkene.
Den imponerte meg ikke noe særlig, sa meg ikke så mye. Neida, er ikke mening at krim skal si så mye, men... nerven var ikke der for meg. Men var helt grei.
Denne boken kom ut i 2015 og ble en umiddelbar suksess.
Jeg begynte å lese den i 2016, men stoppet halvveis. Den er på 491 sider.
Jeg synes denne er bedre enn 2017-boken fra Zeshan Shakar (Tante Ulrikkes vei), men de er også veldig forskjellige.
Planen, Urbanplanen, er et område på Amager i København. Jeg bodde ikke langt unna i 2008, og gikk en del i nærmiljøet. Det var mye tristesse og angstfylte omgivelser og mennesker.
Planen er rå, til tider så rå i språket at jeg får gåsehud. Jeg merker jeg-personens følelse av å være innesperret (boken er selvbiografisk), og jantelovens ulike manifesteringer lyser en i ansiktet, i skinnet fra boksidene.
Det er en god bok, ja, men den krever også mye. Tålmodighet og at man spotter de små gullkornene, midt i en passasje, som er der og til tider overrasker.
Sitat fra side 486, 5 sider før slutten:
"Jeg mener bare, ville det overhovedet give nogen mening at være vred over fortiden når det eneste man har, er ansvaret for selv at gøre det bedre i fremtiden?"
"Det afgørende er vel at vi slap væk, Morten. Alle sammen."
"Men gjorde vi det?"
***
Noen scener står krystallklare i hodet, og blir ved meg.
Jeg anbefaler denne boken, helst på dansk hvis du klarer det. Jeg skal ta tak i Morten Pape sin 2.bok, "Guds bedste børn", ila året.
Dette er den første boken av Sissel Gran som jeg har lest. Jeg likte denne godt. Den ga meg noen tanker om noen av livets drifter som vi i samfunnet er ganske gode på å pakke bort og stuve unna, selv i et til tider gjennom-seksualisert samfunn.
Jeg gikk i fjor sommer igjennom et samlivsbrudd, og etter det skjedde har jeg tenkt en del på dette med livsdrift og våre valg, eller de valg vi ikke tar.
Det handler mye om relasjoner. Om utroskap, svik og sorg, men også om livsgnist og dette med å føle seg levende.
Jeg skal nok lese mer av Gran senere, dette ga absolutt mersmak.
Lesningen av denne boken ble preget av den tiden jeg gikk igjennom mens jeg leste den. Noen forbinder øyeblikk med musikk de hører på, mens jeg ofte forbinder det med bøker jeg leser da. Jeg har holdt på med denne i et par uker, og de ukene var ganske hendelsesrike.
Dette var en fin fantasy-bok. Del en av en trilogi. Jeg likte stemningen i boken. En review: https://www.theguardian.com/.../rotherweird-by-andrew...
Mitt mål er 50 bøker ila året, dvs jeg prøver å holde meg til dette målet. Ikke lese 30+ bøker før utgangen av juni, slik det ble i fjor.
Fin liten bok om franske små landsbyer og annet. Forfatteren fulgte i sporene til Robert Louis Stevenson (som også er forfatteren av The Strange Case of Dr. Jeckyll and Mister Hide).
Likte denne godt!
Denne irriterte meg mye. Hvorfor klarer jeg ikke helt å påpeke.
Trilogien som helhet var god. Men denne tredje handlet for mye om mennesker som avviste hverandre.
"Jeg er kommet tilbake fra utlandet. Jeg er broren din."
"Nei, du er ikke broren min"
Hva var sant? Sannheten var ikke bare flytende, men luftige gasser. Jeg følte meg som om det var giftig røyk.
Kanskje jeg leser trilogien igjen en dag. Og da liker tredje bok bedre. Men nå ble det terningkast 3.
Denne engelske oversettelsen av den tyske boken "Das achte Leben (Fur Brilka)" fulgte meg gjennom den første uken av min sommerferie her i Nordland. Været har vært ganske kjipt her, i motsetning til i Oslo disse dager, så det har vært mye lese-tid.
Jeg vil så gjerne, veldig gjerne, gi denne boken terningkast 6. Være ekstatisk og snakke om hvor mange fine passasjer boken har.
Men boken virker for meg rett å slett å være for lang. Den kunne fint vært på 500 sider synes jeg. Derfor terningkast 5.
Men
Historien, denne sammensmeltningen av Georgia sin historie, Sovietunionens tilblivelse, utvikling og fall, gjennom 5 generasjoners liv; det er rett og slett sublimt.
Jeg var selv i Georgia i mai 2008, som valgobseevatør under valget der. Dette var få måneder før Russland angrep, og det ble ganske kritiske dager.
Jeg likte å få et bedre innblikk i den georgiske kulturen, geografien og folkelynnet.
The Guardian har en spoiler-krydret review her: https://www.theguardian.com/.../the-eighth-life-for...
Jeg likte boken. Ja!
Men den er for lang for meg. Derfor 5.
Den ga meg mye. Derfor 6.
Altså: 5/6.
Dette var også min bok nummer 11 i 2020.
Har hørt på denne over de siste ukene. Det er fortsatt en veldig god bok. Skal gå i gang med bok 2 snart.
Dette er 'high fantasy'. En meget detaljrik verden. Fine karakterer. Min favoritt er Szeth.
https://stormlightarchive.fandom.com/wiki/The_Way_of_Kings
Jeg leste denne første gang i 1995. Det er en av de tidligste verkene fra Neil Gaiman.
Denne grafiske novellen har fulgt meg gjennom livet. Et mantra. Nå hadde jeg ikke lest den på et par år, så det var på tide.
En usedvanlig viktig scifi bok. Tenk at den ble skrevet på 60-tallet...
Endelig litt energi til å lese igjen, avslutte bøker jeg har lest på i ukesvis.
Mens jeg i mitt eget liv er i et slags intermezzo, en liminal-fase; mitt mellom-spill med fokus på eget liv og den indre kjerne, ser jeg også tilbake i tid på andre faser og andre prosjekter. Andre tiltak og andre perspektiver.
I noen år var jeg involvert i en norsk-afghansk gruppe som jobbet for å gi utdanning for jenter i Nangarhar-regionen i Afghanistan, mot grensen til Pakistan. Dette var et område som Taliban dengang styrte med jernhånd.
Nå er Taliban tilbake, og milliarder av kroner er gått inn i et enormt sluk. Afghanistan går en utrygg fremtid i møte.
Denne boken, som ble utgitt i 2011, ble skrevet av en pakistansk mann som i årtier hadde jobbet i utkanten av det pakistanske samfunnet, mot grensen mot Afghanistan.
Jeg leste denne boken første gang i 2014. Den berørte meg dypt.
Den ble til bok 38 i 2021.
The Guardian hadde dengang I 2011 en fin tekst om boken. Jeg kan anbefale den: https://www.theguardian.com/.../wandering-falcon-jamil...
Hvor lenge min mellom-fase vil vare vet jeg ikke. Men bøker som dette vekker noe i meg. Noe tilbaketrukket og sjenert. En interesse for det ekstremt fremmedartede. Det andre. Det som på ingen måte er i nærheten av mitt eget, min kontekst.
Jeg kan anbefale denne boken. Men den krever en egen tålmodighet. Og distanse. Det er lett å føle på harmen.
Jeg tenker ofte på disse afghanske jentene som vi dengang jobbet for å gi grunnleggende opplæring. Hvor er de i dag?
Det er mange historier der ute.
Boken minner meg om Caspar Noé sine filmer og Michel Houellebecq sine verker. Boken minner meg om Paris, og historier om fransk samtidighet, men også med en eksotiskhet, et eget blikk på samfunnets ytterpunkter.
Vernon nærmer seg 50 og eide tidligere en platebutikk. Den er nå stengt, og han faller, faller like hardt som CD-salget i Napsters æra. Hans fall er underholdende og ubønnhørlig.
Jeg likte denne godt. Grovkornet og spenstig!
For mange år siden leste jeg Mihaly Csikszentmihalyi sin bok om "Flow". Den ga meg flere viktige momenter.
Denne boken omhandler "Grit", dette begrepet som er blitt så poppis de siste årene.
Boken ga meg en god del interessante momenter, bl.a. når det gjelder barneoppdragelse.
Generelt liker jeg ikke denne type bøker, men jeg landet på at jeg likte denne, og den får terningkast 5.
Denne boken arvet jeg etter min grandtante etter hennes død i 2010. Boken tilhørte i sin tid hennes far, min oldefar Ole Wang, som var fra Tønsberg og jobbet innen sjøforsikring. Her er en artikkel som viste at Ole jobbet i ledelsen i dette selskapet i over 40 år, fra 1915 til 50-tallet.
https://www.forsikringsforeningen.no/tonsberg-sjo/
Denne boken har altså tilhørt oldefar Ole, og jeg lurte på hva forbindelsen var mellom Ole Wang og boken, hvorfor denne boken aldri ble kastet. Det er velkjent i familien at hvalfangerne hadde en kobling mot sør-amerika, og derigjennom hadde vel Ole en forbindelse til Argentina. Kanskje Ole og forfatteren Hans Sundt var venner.
Selve boken var fornøyelig og interessant, om norske utvandrere som jobbet i Argentina og andre sør-amerikanske land fra 1800-tallet. Det var mange anekdoter og små fortellinger i boken, som forfatteren nedskrev slik at det ikke gikk i glemmeboken. Gøy å se interaksjonen mellom de ulike skandinaver som bodde og virket slik på andre siden av jordkloden.
I fjor fikk den terningkast 5. Den berørte meg, ja, men ble ikke ett av årets allerstørste leseropplevelser.
I år berørte den meg på en helt annen måte. Jeg la merke til ting, andre ting, og ble fylt med en ømhet for momenter som jeg i 2020 ikke helt så, anerkjente.
I 2020 irriterte disse evige referatene fra Røde Kors sine møter meg, litt. Nå ble de en av de vesentligste elementer.
Relasjonen mellom Ewald og Jesper. Hvordan Ewald kunne gå til skolen som for å hente Jesper. Og så plutselig ikke likevel. Eller den dagen Maj skulle på tur med de gamle en hel dag, og Ewald og Jesper måtte klare seg. Far og sønn. De hadde aldri vært alene slik før.
Det smertet.
Jesper hører for Jostein på skolen. Hva gjør Jostein til gjengjeld? Han er en venn.
Boken flommer, den lyser, den er som røntgen inn i Oslo som by, byen og de sporene som ble lagt ned av forlengst døde, de som styrer trikken selv i dag. De er byens spor. Og det er spor etter denne romanen i meg, dypere nå, denne gang, og jeg tror at dette blir en bok jeg kommer til å lese igjen, og igjen. Finne nye elementer i. Legge merke til annet.
Dette begynner å bli en av mine favorittbøker. Gikk opp en kategori nå, i år, under denne lesningen min som carte så mye av året. Denne eboken som ligger der skjult bak en skjerm, venter, venter på meg.
Jesper faller, hyggepianisten faller, Ewald faller, enken faller, og karakterene faller inn i nye rytmer, og noen av dem slår seg på sporene, mens andre går videre som om intet har skjedd.
Vemodig. Livets lodd. Ewald prøver sitt beste, kommer med ideen om kvinnene, men han må vite sin plass, han er tegner, ikke ideene mann. Maj ser på en kjole, prøver en kjole, en alt for dyr kjole, men den er ikke dyr forsikrer den ansatte på Steen & Strøm, for dette er jo Dior.
303 sider. I denne Ebok-utgaven i hvert fall. Sidene har fulgt meg av og på gjennom dette året, det året som nå nærmer seg slutten, neste uke er desember. Jeg samler opp. Oppsamlingsheat.
En stjerneklar 6'er. Kan bare anbefale denne boken.
Jeg vet ikke om jeg får lest bok 2 eller 3 igjen i år, eller om det blir til neste år. 2022. Og lese den 4. boken som kom nå i 2021. Jesper og Trude.
Nuvel. Der. Bok 42 i 2021 ferdigstilt. Det er 8 bøker igjen, til jeg er ferdig med 50 for 2021, slik jeg ble i 2020. En ny rytme. Leserytme, og disse kommentartrådene mine.
Tinderromaner er en egen sjanger, og denne Tinderheltinne er vel som så mange andre - ville jeg tro. Jeg ble slått av hvor lite utvikling det var i hovedpersonens liv eller livsførsel. Det ble bare en endeløs rekke med menn som hun møtte. Metoo-problematikken kom inn og gjorde det hele litt mer interessant. For selv om denne kvinnen fornedrer seg selv gang på gang, så er hun ikke et offer i tradisjonell forstand. Hun har et aktivt sex-liv, og har ingen intensjoner om å unnskylde seg for dét.
Dette var en av de svenske bøkene jeg kjøpte når jeg var i Stockholm denne uken.
Jeg likte den ikke noe særlig. Enkelte passasjer var fylt med innsikt og spennvidde, mens mye var ellers ren repetisjon. Et hamsterhjul.
Hamsterhjulets bevegelse ga meg ikke så veldig mye her. En 4'er på grensen til å dette ned på 3. Men jeg angrer ikke at jeg leste den. Fikk lært noen nye ord på svensk.
Interessant dokumentar-bok om noen av de hardest utsatte områdene I Sverige, og hvordan de ulike gjengene agerer og hvordan de forholder seg til hverandre og storsamfunnet.
Boken har flere glitrende passasjer om bl.a. hvordan velmente ordninger ikke fungerer - i praksisen.
Boken er forfriskende avmålt, og det er lite aggressiv alarmistisk tankesett.
Jeg har selv sett hvordan Satudarah Oslo har fungert, og hvordan ungdom er tiltrukket til det.
For meg var dette en meget nyttig bok.
Matt Haig: The Midnight Library.
** Spoiler Alert**
Livet er mangfoldig, en uendelig rekke med muligheter, variasjoner, valg. Valg og deres konsekvenser. Brikker i spill. Domino-rekker.
Nora har tatt en overdose piller i et selvmordsforsøk, og inn i døden har hun et syn: hun kommer inn i et bibliotek, med mange bøker. Hver bok er en versjon av hennes liv, slik det kunne vært.
Hun opplever bøkene, livene. Hun ser muligheter, potensiale. Hun ender opp med å ikke ville dø.
Nora vil leve.
Boken var søt, enkel å lese, og den ga noen interessante perspektiver. Men jeg synes at den ble for kjedelig og forutsigbar etter 100 sider. 100 av 284.
Men jeg likte den. Nok til terningkast 4.
Boken ble belønnet med den Internasjonale Booker Pris i 2020, men jeg hadde ikke fått den med meg; boken var ikke på min radar.
Så leste jeg fredag 26. November et intervju med forfatteren i den danske Weekendavisen sin bok-seksjon. Jeg kjøpte den i engelsk oversettelse og begynte. Den var grufull og ukomfortabel; det virket noen ganger som en ren spekulasjon i en sjokk-effekt.
Men nei.
Dette var så mye mere. Er så mye mere.
Språket er fantastisk, rett og slett.
Jeg mistenker at jeg leser denne igjen neste år eller i 2023. Den var urovekkende. Men hadde samtidig et eget lys. Et lys som tiltalte meg.
Kan anbefales, men ikke for sarte sjeler. Dette er ikke en kosebok med happy ending.
Johanna Bäckström Lerneby: «Familjen»
En fascinerende historie om en familie, en klan nærmest, som styrer en del av Göteborg.
Jeg begynte å lese denne samtidig som bok 44, 2021. Bøkene utfyller hverandre; begge er triste portretter av deler av Sverige. Men de går inn på enkeltpersoner også, og undersøker hvordan de enkelte mennesker blir påvirket av det som skjer rundt dem.
Jeg kan anbefale denne boken til alle som åæævil komme litt mer under huden på dette begrepet «Svenske tilstander».
Der. Lest mye siste dagene; oppsamlingsheat. Dette var bok 47.
Det er 3 bøker igjen. Og det er få uker igjen av året; vi er i uke 49 nå, og det er litt over 3 uker igjen. 3 bøker som skal ferdigstilles på 3 uker. Får ta tak i mer av de halvleste!
Denne begynte jeg å lese i sommer, men ble en bok jeg ikke ferdigstilte da. Det ble en av de bøkene som ble liggende. Tok den opp igjen nå i desember.
Status. Hva er status, hvordan forholder vi oss til det, og hvordan redusere den status-angsten som mange av oss har, enten vi vil/kan innrømme det eller ikke. Innrømme overfor oss selv, eller andre.
I mitt eget liv, er jeg ikke så opptatt av ytre status-markører. Men jeg er opptatt av ting, det er noen ting jeg liker bedre enn andre. Bruk av smiger og fokus på materielle forhold byr meg imot, mens jeg forventer at man har et bevisst forhold til seg selv og andre, og at man eksempelvis er et lesende menneske. Ikke bare surfer, men stiller seg spørsmål. Så jeg kjører også status-løpet; alt har ikke lik verdi i min bok. Paradise Hotel eller Ex on the Beach er ikke verdige markører for meg, selv om jeg faktisk har sett på begge deler.
Forfatteren gir i denne boken en god oversikt over temaet, og har en fin mengde med bilder som illustrerer hans ulike poenger.
Men, sitater. Her er et par:
«Rather than a tale of greed, the history of luxury could more accurately be read as a record of emotional trauma. It is the legacy of those who have felt pressured by the disdain of others to add an extraordinary amount to their bare selves in order to signal that they too may lay a claim to love.»
«We are not always humiliated by failing at things; we are humiliated only if we first invest our pride and sense of worth in a given achievement, and then do not reach it.»
«In 1800, 20 per cent of the American workforce was employed by another person; by 1900, the figure was 50 per cent; by 2000, 90 per cent. Employers were also taking on more people. In 1800, less than 1 per cent of the American workforce was employed in an organization with 500 or more employees; by 2000, the figure was 55 per cent.»
Denne boken ga meg mye å tenke over. En fin bok som jeg kan anbefale.
Denne boken om Ragnar og hans liv er et interessant blikk på det svenske samfunnet gjennom årtiene. Folkhemmet.
Ragnar har noen sære meninger. Han vil ikke utmerke seg, han vil heldt være vanlig. Samtidig pusher han barna maksimalt innen idretten. De skal helst vinne.
Godt skrevet, fint språk. Kan anbefale denne for de som vil lese mer om Sverige.
Denne var veldig god, og jeg kan anbefale den til alle som vil ha et innblikk i Statoil/Equinor, og dermed en viktig del av det moderne Norge.
Der.
Da er jeg ferdig med årets 50 bøker. Nå tar jeg pause før jeg 1. januar begynner på den nye runden. Takk for følget!
God jul og godt nyttår!
Denne var vanskelig, pga den I sin tid mye omtalte nachspeil-episoden. Beskrivelsen av denne gir boken totalt en 3'er. Uten denne latterlige sekvensen en klar 5'er.
Har tatt lang tid å komme igjennom denne. Vi husker alle hvordan IS i 2014 angrep sine naboer i Nord-Irak, Yazidiene, og drepte tusener og tok andre tusener som slaver, de fleste kvinner og jenter ble sex-slaver. Det som var verst, for meg, var å lese om hvor organisert det var. Kjøp og salg av andre mennesker. Misbruk. Gruppe-voldtekter satt i system.
Nadia Murad fikk Nobels fredspris i 2018. Jeg kan anbefale hennes tale: https://youtu.be/CqB0cMvGnIk (20 minutter lang).
Bok 13. Har holdt på med denne i en god stund. Egentlig siden slutten av desember. Latt det bli små drypp.
"Inferno" av Ari Behn.
Mørkt.
Så usigelig mørkt. Men midt oppe i det hele også livsbekreftende, ja, på sitt vis. Terningkast 5.
Bok 14. Terningkast 4. Søren Ulrik Thomsen er en kjent dikter i Danmark, og denne boken hadde flere interessante momenter, men noen ganger lurte jeg på hva han egentlig vil si. Hva er formålet?
Hans skildringer av København, en av mine favoritt-byer i hele verden, var intimt og bekreftet mine egne følelser for byens ulike liv.
Bok 17: Ferdiglest denne helgen. Camus sin bok 'pesten' gjorde sterkt inntrykk på meg når jeg leste den da jeg var 18 år gammel (I 1996). Har faktisk ikke lest den siden da, før nå. Terningkast: 6.
Bok 18. Terningkast 5. Den første Håkan Nesser krim jeg har lest noensinne. "En helt annen historie", som da er den andre (selvstendige) boken med kriminalbetjent Gunnar Barbarotti. Jeg likte den godt, derav en 5'er. Usikker på når jeg leser mer Nesser, men dette ga absolutt mersmak.
Bok 19. Terningkast 4. Kafka sin 'Prosessen', på engelsk eBok. Jeg leste denne første gang i starten av 20-årene. Jeg likte den ikke noe særlig dengang, syntes den var litt kjedelig. Samme opplevelse nå 20 år senere. Noen av scenene trakk rett og slett for langt ut. Men samtidig var den lesverdig i enkelte deler. Og selve grunnpremisset om det å bli anklaget uten å vite hvorfor er jo interessant. Noen av elementene var lystige i sin komedie, men i det store og hele ikke noen höjdare i år. Greit å ha lest den på nytt!
Bok 20. Terningkast 4. En bok om ledelse, men skrevet av to ledere av Navy SEALS, Denne elite-avdelingen i USA. Boken består av ulike ledelses-prinsipper, som først forklares i en militær kontekst, for eksempel fra deres oppgaver i Irak. Deretter forklares prinsippet. Deretter forklares hvordan dette henger sammen i en kommersiell kontekst.
Normalt sett liker jeg ikke slike bøker om ledelse, men denne var faktisk ganske interessant.
"Ekstremt eierskap" handler om å finne løsninger, ikke bare peke fingre. Som en leder i en krigs-situasjon, har man det fulle ansvaret. Man kan ikke skylde på noe. Man eier sine seire og tap.
Bok 22. Terningkast 4. En annen bok jeg har holdt på med en god stund men ikke lest ferdig før nå. Mest interessante var noen observasjoner rundt NAV-systemet og språkbruk. Men ellers ikke en bok som ga meg personlig veldig mye. Ellers: Boken ble lånt før bibliotekene i Oslo stengte. Skal leveres tilbake snart.
Bok 23. Terningkast 5. Denne likte jeg meget godt. Også her en bok jeg har holdt på med lenge, faktisk siden mars. Den skal leveres tilbake til Biblioteket snart.
Jeg har lest i perioder, og reflektert rundt Merkel sitt liv og hennes virke. Ingrid Brekke skriver bra og engasjert, og det var interessant å følge hennes egen undersøkelser om hvem Angela Merkel er.
Jeg har innsett - igjen - at jeg har stor sans for slike biografier, og vil nok lese flere biografier ila 2020.
Bok 24: Terningkast 5. Gunter Grass sin bok om hans ungdom og tiden i Tyskland på slutten av andre verdenskrig. Holdt på med denne lenge. Meget innsiktsfull bok om en mann sitt møte med sin yngre selv. Boken fikk mye kritikk når den kom ut. Jeg likte den godt!
Bok 25: Knut Olav Åmås redigerte denne boken om de 252 mektigste mennesker i Norge. Slike bøker sier meg ikke så mye, egentlig, og jeg leste den mest som en total sjangerbytte. Lister over de mest mektige mennesker er Nesten like kjedelig som lister over de rikeste. Noe av det som likevel trekker boken opp var noe av den analyserende teksten i kapitlene om forholdet mellom ulike makt-sentre. Likte således avsnittene om politisk nivå og forvaltnings-nivå. Gir boken en terningkast 3. En sterk 3.
Bok 26: 'Byens Spor' av Lars Saabye Christensen. Terningkast: 5.
Dette er første bok i trilogien. Skal lese de to andre i løpet av året, før eller senere. Likte skildringene av byen og person-galleriet.
Bok 28: Beate Grimsrud sin bok "Jeg foreslår at vi våkner". Årets klareste terningkast 6!
Litt for lang, men du verden så mye denne boken gir. Jeg kommer til å vende tilbake til denne flere ganger ila livet.
Bok 29: "Den akustiske skyggen" av Lars Saabye Christensen. Diktsamling. Var noen dikt jeg likte godt, mens det meste dessverre ikke ga meg så mye. Terningkast: 4. 3.5 egentlig, om jeg kunne valgt det. Og det kan jeg jo, haha. Så altså: 3.5. Veldig midt på treet.
Bok 30: "En dåre fri" av Beate Grimsrud. Jeg er egentlig ikke tilhenger av å lese så mye av én forfatter på så kort tid, men jeg gjorde nå det, og det påvirket min opplevelse av denne boken.
Det ble bare terningkast 4 på denne.
Hvis jeg hadde lest den uten å ha lest 'Jeg foreslår at vi våkner' for så kort tid siden, da hadde det kanskje blitt terningkast 5.
Gpr nå over til noe annet.
Bok 31: "Møter med mennesker - artikler og taler i utvalg" av Francis Bull. Dette var en fin bok! Jeg likte godt beskrivelsene av de ulike personene og vennskapene, eksempelvis mellom Bjørnstjerne Bjørnson og H. C. Andersen. Jeg gir dette en sterk terningkast 5.
Bok 32: "The Pillars of the Earth" av Ken Follett. Første del av hans "The Knightsbridge Novels". Hørt på den som lydbok fra Audible (Engelsk). Nesten 41 timer lang. Verdt hver krone, hvert minutt, temaene og situasjonene har levd videre i meg den siste tiden.
Jeg har lyttet til den innimellom de siste månedene, og endelig nå i ferien avsluttet den.
John Lee har en suveren stemme, jeg liker godt hans lydbøker.
En glitrende bok, med levende persongalleri, og en veldig fin beskrivelse av miljø og tidsånd.
Terningkast 6.
Bok 33: Otto Nes: "Mine favoritter - Fra Carl Deichman til Alf Prøysen. Kulturpersonligheter vi ikke må glemme."
En fin liten bok om ulike personligheter. Best likte jeg kapitlene om Carl Deichman og Herman Wildenvey, sistnevnte har jeg aldri hatt noe stort forhold til i det hele tatt, her ser jeg at jeg har mye å hente inn.
Dette er den andre boken nå i sommer om historiske karakterer i norsk kulturliv. Dette er en sjanger jeg liker godt, og nok vil lese mer av fremover. Se sammenhengene og hvordan ulike personer og institusjoner har inspirert og påvirket hverandre. Jeg vil både se på vår egen samtid, men også tidligere tider, med sine egne temaer og utfordringer.
Terningkast 5.
Søndag 12. Juli
Bok 34: Lars Saabye Christensen: "Byens Spor - Maj" (Bok 2)
VG skriver i sin anmeldelse at denne er fabelaktig bra. https://www.vg.no/.../bokanmeldelse-lars-saabye...
Jeg er enig. Sterk historie. Skildring. Karakterene er krystallklare. Jeg likte denne bedre enn bok 1. Terningkast 6.
Tirsdag 14. Juli 2020.
Bok 35: Lars Saabye Christensen: "Byens Spor - Skyggeboken" (Bok 3).
Terningkast 5.
Som helhet, bok 1-3, er dette en Terningkast 6. Selv om bøkene fikk hhv 5/6/5. Som helhet er dette så ruvende og stort. Mektig.
Bok 36: "Helping" av Edgar H. Schein.
Terningkast 6.
Onsdag 15. Juli 2020.
Dette er andre gang jeg leser denne boken; den første gang var i fjor sommer, mens jeg var hjemme etter nesten to uker på sykehus etter en bisarr ulykke hvor jeg skled på et løv-blad og brakk begge beina i høyre leggen.
Jeg har lest boken innimellom andre bøker denne sommeren. Det var et fint avbrekk.
For alle som er interessert i mekanismene forbundet med det å hjelpe andre, eller motta hjelp, så er dette en glitrende bok. Jeg anbefaler den på det sterkeste.
Med sine 170 sider er det også en fin størrelse på boken, og forfatteren, som er meget anerkjent innen sine felt, bruker ikke for mye tid på gjentagelser.
Her er forøvrig en grei tekst om boken (på engelsk): https://www.curledup.com/helpings.htm
Bok 37: "Om mus og menn" av John Steinbeck.
Onsdag 15. Juli 2020.
Jeg har faktisk aldri lest noe av John Steinbeck før. Men denne var svært sår. Litt enkel, på noen områder. Men usedvanlig effektiv.
Boken er nærmest som en lang novelle.
Men jeg forstår hvorfor den er så berømt. Jeg skal lese hans hovedverker senere, om ikke i år så neste år.
Terningkast 5
Bok 38: "Det var vår egen by" av Erik Melvold.
Onsdag 22. Juli 2020
Fin liten bok om ulike deler av Oslo sin historie, fortalt med vidd og en skarp penn. Fornøyelig!
Terningkast: 5
Bok 39: "Lappeteppe-familier: Hverdagsliv med dine, mine og våre barn".
31. Juli 2020.
Forrige helg oppdaget jeg til min skrekk at 10 års samliv med min kone definitivt var slutt. Finis. Hun flytter nå i helgen ut for å bo med sin nye kjæreste, mens guttungen på 9 blir foreløpig igjen her med meg, og jeg i praksis blir alenepappa. Inntil vi finner en annen ordning i fellesskap.
En del av min reaksjonsmønster her har blitt å søke hjelp i bøker. Bøker er blitt en sikker havn. Bøker tekst på sidene endrer seg ikke plutselig.
Denne boken handlet litt om samlivsbrudd, men handlet mest om lappeteppe-familier.
Det var en konkret og fin bok. Jeg gir den terningkast 5.
Bok 40: "Som om" av Kristina Stoltz.
Lørdag 8. August 2020
En dansk roman skrevet av danskeren Kristina Stoltz. Første jeg har lest av henne.
Likte denne godt.
Terningkast: 5
Bok 41: "Livet etterpå. Om vegen vidare etter alvorlige kriser" av Gro Skartveit.
Tirsdag 11. August 2020
Terningkast: 4.
Greie historier, viktig tema. Men jeg savnet noen komponenter.
Bok 43: 'Skolevalget' av Ida Søraunet Wangberg.
Søndag 16. August 2020.
Debattbok om 'fritt skolevalg' i grunnskolen, og hvordan dette er med på å skape segregering i skoler. Hvordan man i deler av eksempelvis Oslo har mer populære skoler lokalt som elever søker seg til, mens andre skoler er skoler man søker seg fra. Det er ofte de mer ressurssterke familiene som flytter barna til en bedre skole.
Boken hadde noen premisser/konklusjoner jeg ikke var helt enig i, men det er forsåvidt bare bra. Den ga meg noen veldig gode vinklinger om et viktig tema!
Terningkast: 5
Bok 44: "Gul bok" av Zeshan Shakar.
Onsdag 19. August 2020.
Jeg likte denne fra forfatteren av 'Tante Ulrikkes vei'. Men ikke like godt som debut-boken.
Terningkast: 5
Bok 45: "Mindfulness: Lær deg å leve med mindre stress og mer nærvær" av Rebekka Th. Egeland.
Ferdig lest 29. Juli 2020.
Denne glemte jeg å skrive på listen her etter at jeg hadde lest den. Uansett, leste den i juli. Likte den ganske godt! Terningkast: 4
Bok 46: Frode Tiller: Begynnelser.
Terningkast: 3.
Mislikte Terje så mye at det ødela hele boken for meg.
Kanskje kunne jeg hatt større glede av boken i en annen tid. Kanskje leser jeg den igjen om 5 år og gir den terningkast 6. Men nå irriterte den meg bare. Men jeg nektet å avbryte den, sta som jeg er.
Bok 46 ødela mye av min leseglede. Terje, ass.
Fikk endelig lest bok 47: "Østkantfolk" av Jan Bøhler.
Ferdig 27. September 2020.
Terningkast: 5.
Ikke en bok for alle, men jeg synes den var god i å oppsummere dette medlemmet av Justiskomiteen på Stortinget sitt program og menneskesyn.
Bok 48. Etter ukesvis med halvleste bøker, og fokus på andre ting i livet, begynte jeg på denne tidligere i denne uken, og ble nå ferdig med den på lille juleaften.
Jeg..... er skuffet.
Jeg har stor sans for Helge Torvund. Men dette var ikke det jeg håpet på. Dette var jo bare opptrykk av ulike tekster som han har punlisert i Klassekampen. Det var flere fine momenter, og ting jeg la meg til sinns. Men... Skuffelsen var der likevel. Og som resultat gir jeg denne boken terningkast 3.
Boken er altså "Livsfylde: Betraktningar frå ei nysgjerrig sjel." av Helge Torvund.
Hvis du liker korte kåserier om ilike temaer, så er dette fint. Men jeg forventet mer dybde her. Det stod faktisk ikke på baksiden av boken at dette er en ssmling tekster om alt mulig.
2 bøker igjen!
Bok 49. Ferdig 25. Desember 2020.
Terningkast 3.
Ga meg dessverre ikke så mye. Var noen interessante passasjer, men ellers irriterte hovedpersonen meg en del.
Stig Sæterbakken: Selvbeherskelse
Bok 50. Ferdig 27. Desember 2020.
Bjørk Matheasdotter: "Å elske og bli elsket: Hvordan ta vare på kjærligheten?"
Terningkast 5.
Denne likte jeg faktisk godt. Den var tankevekkende, og hadde egentlig noen fine elementer som jeg ikke hadde tenkt på eller vurdert før.
Med dette avslutter jeg årets lesing. Jeg hadde som mål å lese 50 bøker, og det klarte jeg.
Om jeg velger å lese 50 bøker i 2021 også vet jeg ikke. Men magefølelsen tilsier at det er høy sannsynlighet for det. Jeg liler å kunne lese denne kommentartråden min og huske tilbake på et år med lesing. Hvor jeg var i januar i år, vs i mai, vs i september.
Takk til alle som har fulgt meg på denne reisen, og takk til Ann-Kristin Molde for ideen med en slik gruppe. Jeg tviler på at jeg hadde lest 50 bøker ila året om jeg ikke hadde denne gruppen.
Jeg kommenterer med en oversikt over de 50 bøkene i liste-form, og med mine topp 5 bøker, før torsdag kveld.
Ha en fortsatt fin romjul, og jeg ønsker alle et godt nytt år! Kanskje våre veier krysser på et senere tidspunkt.
✨